§ 4 – 1. Rømningsveier

1. Generelle krav til rømningsveier

Rømningsveiene skal til enhver tid dekke behovet for forsvarlig rømning.

I bygninger hvor rømningsveiene er utført etter strengere regler ved etablering, skal disse ikke tillempes til det minimumsnivå forskriften om brannforebyggende tiltak og brannsyn beskriver.

Rømning i branntilfelle kan deles i tre etapper:

1. Forflytningen innenfor den branncelle som det skal rømmes fra og frem til selve rømningsveien.

2. Forflytning innenfor selve rømningsveien.

3. Utgang fra rømningsvei til sikkert sted, for eksempel gate eller terreng.

Rømningsvei er forbindelsen mellom en branncelle og det fri, spesielt tilrettelagt for rømning ved brann. Den vil være knyttet til utganger, dvs. dør eller port, eller i noen tilfeller vindu som fører til det fri, eller til sikkert oppholdssted i en annen brannseksjon.

Nødutganger, dvs. utganger som allmennheten normalt bare skal nytte ved branntilfelle, er også rømningsvei.

I rømningsvei er kravene til ubrennbarhet og ansamling av brennbart materiale meget strenge.

I rømningsvei hvor det konstateres at vegger og tak er dårlig rent brannteknisk, bør det være ekstra sikring (§ 7 – 7). Kledning K1-A for bygningsbrannklasse 1 og 2, og K1 for bbkl. 3 og 4. Innvendig overflate bør være In 1. Ref. Byggeforskrift 1987. Se også REN veiledning til teknisk forskrift til plan- og bygningsloven 1997 § 7 – 21 pkt. 2.

I bygninger der det er av bevaringsmessig interesse å beholde eksisterende kledning, kan denne overflatebehandles med brannhemmende maling/lakk. Sprinkling kan også være et alternativ.

Den branncelle man skal rømme fra er vanligvis ikke en del av rømningsveien. Branncellen kan være et enkelt rom, en gruppe av rom (bruksenhet) eller en brannseksjon. Generelt skal forbindelsen fra den enkeltes arbeids- eller oppholdsplass til rømningsvei være oversiktlig, uten hindringer og ha færrest mulig retningsforandringer. Ved innvendige hjørner må det tas hensyn til strålingsfare til rømningsveier gjennom vinduer i brannceller.

Rømningsvei skal være egen branncelle, dvs. skilt fra øvrige brannceller i bygningen med branncellebegrensende konstruksjon. Der hvor den ikke har tilfredsstillende ubrennbarhet må den, som nevnt tidligere, oppjusteres ved hjelp av brannklassifisert kledning.

Rømningsvei kan inneholde mindre rom til andre formål. Med dette menes at i f.eks. sykehus kan vaktrom og mindre oppholdsarealer ligge i tilknytning til rømningsvei. I hotell kan det f.eks. i forbindelse med heis eller korridor være mindre arealer for sittegrupper. I kontorbygg kan mindre resepsjonsareale (ca. 25 m2) inngå i rømningsvei. En absolutt forutsetning for å la deler av rømningsvei nyttes til slike formål, er at rømningsveiens funksjon ikke reduseres. Møbler o.l. må ikke plasseres ute i selve rømningsveien.

I trapperom skal det ikke være oppholdsarealer p.g.a. faren for vertikal røykspredning ved brann i møbler o.l.

Trapperom skal ideelt sett ha utgang direkte til det fri eller via korridor fra trapperom til det fri. Slik korridor skal ha samme branntekniske klasse og utførelse som trapperommet. Interntrapp mellom etasjer ligger innenfor branncellen og regnes derfor normalt ikke som rømningsvei.

Hvor det i rømningsvei inngår en utvendig åpen trapp må veggpartiet innenfor trappen ikke ha vinduer eller andre åpninger som kan medføre at strålevarme hindrer bruk av rømningsveien. Utvendige trapper uten brannbeskyttelse skal ha en avstand på 5 m fra senter av trapp til nærmeste vinduskant. Dør til slik trapp må være minst branndør B-30S nå EI 30 C eller F-30S nå E 30 C. Slik trapp skal være gangbar hele året.

Trapp i nødutgang kan være spiraltrapp der rømningsbehovet er lite.

Noe avhengig av bruken, er det i de fleste bygninger mulig å velge mellom alternative løsninger m.h.t. rømningsveier.

Atkomst til rømningsvei skal kunne skje uten hindringer.

Alle etappene må være fri for hindringer og tilfredsstille visse krav bl. a. med hensyn til bredde. Disse kravene vil variere noe avhengig av hva bygningen brukes til. Det er ikke tillatt å lagre eller hensette varer, søppel eller andre uvedkommende ting i rømningsvei.

Heis og rulletrapp regnes ikke som rømningsvei.

Heis må ikke brukes i branntilfeller. Der hvor heis er koplet til brannalarmsystemet bør den gå til utgangsnivå og stanse der med lukkede dører ved brannalarm.

Fra enhver branncelle for varig opphold skal det være minst to rømningsveier.

I visse tilfeller vil det ikke være nok med to rømningsveier, dersom disse ikke reelt sett utgjør alternative muligheter for rømning. Det kreves to separate rømningsveier.

For små brannceller med direkte utgang til det fri, er det tilstrekkelig med en rømningsvei.

Unntak kan f.eks. gjøres for salgslokaler mindre enn 150 m2 i én etasje. Uttrykket “til det fri” innebærer et krav om at man skal komme i trygghet. Man skal altså komme ut av bygningen og i trygge omgivelser. Det er ikke nok at man er kommet ut på en balkong eller terrasse, med mindre den gir trygghet mot røyk-, flamme-, og hetepåvirkning, eller gir mulighet for sikker rømning videre.

Vindu aksepteres som rømningsvei der dette var tillatt i henhold til byggeforskriften da bygningen ble oppført eller når dette er godkjent i forbindelse med bruksendring.

Rømning gjennom vindu forutsetter at vinduet tilfredsstiller minimumskravene i Byggeforskrift 1987 kap. 30:76, og REN veiledning til teknisk forskrift til plan- og bygningsloven 1997 § 7 – 27 pkt. 4. Vindu må være godkjent som rømningsvei ved etablering av branncellens bruksområde. Vedlegg 10 viser hvilke krav som settes til vinduer med henholdsvis vertikal og horisontal dreieakse.

Vindu som rømningsvei er tillatt i større utstrekning enn tidligere i nye bygninger. En må være oppmerksom på at alle de spesielle vinduskonstruksjonene som finnes lett kan føre til forvirring m.h.t. krav til åpning.

Åpningsmekanismen på vinduer som skal regnes som rømningsvei må være lett å bruke i rømningssituasjoner. Vinduer med “barnesikring” må være utført slik at de beholder sin bruksvennlighet under rømning. Vinduer med spesialbeslag må ha åpningsanvisning. I boliger forutsettes det at beboerne kjenner åpningsmekanismen. Åpningsmekanismer må ikke settes ut av kraft p.g.a. fare for innbrudd o.l. og nødåpningsmekanismen må ikke brukes på en måte som vinduet ikke er beregnet på.

I rom med rømningsvindu skal summen av vinduets fri høyde og bredde være minst 1,5 m.

Vinduer som en av de to obligatoriske rømningsveiene kan tillates i boliger, skoler og bygninger for industri, håndverk, lager og kontorer under følgende forutsetninger:

a. Boliger.

I bolig kan vindu erstatte en av de to trapper som er krevet som rømningsvei. Videre skal annet hvert rom i etasjer uten direkte utgang til rømningsvei ha vindu som kan benyttes til dette. Slikt vindu eller balkong skal ha underkant høyst 5 m over planert terreng eller være tilgjengelig fra brannvesenets redningsmateriell.

b. Skoler.

Rømning gjennom vindu forutsetter at vinduet tilfredsstillende minimumskravene i Byggeforskrift 1987 kap. 30:76, evt. REN veiledning til teknisk forskrift til plan- og bygningsloven 1997, samt at underkanten av vinduet er maks. 1,5 m over planert terreng.

c. Industri, håndverk, lager og kontor.

Vindu tillates som en av rømningsveiene dersom underkant av vinduet er maks. 1,5 m over planert terreng. Dersom det er minst ett vindu pr. 100 m2 bruttoareal i etasjen, kan avstanden økes til 5 m. Det forutsettes at vinduene var etablert som rømningsvei under byggesaksbehandlingen.

I bygninger med flere etasjer skal rømningsveiene ha kapasitet for samtidig rømning fra to etasjer.

I bygninger med flere etasjer skal rømningsveiene i hver etasje ha kapasitet til samtidig rømning fra to etasjer. Hvis all rømning skjer via lukket brannsikkert trapperom med utgang til det fri i første etasje bør rømningsveien være dimensjonert etter de to “nabo”-etasjene som har størst antall personer. I eldre bygg styres altså tillatt persontall i de respektive etasjer av eksisterende rømningsveiers bredde.

Fra brannceller som omfatter flere etasjer skal hver etasje ha direkte utgang til minst en rømningsvei.

Det forekommer ofte at en branncelle går over flere etasjer, og da skal hver etasje ha minst en rømningsvei. Mellometasjer, f.eks. gallerier og mesaninetasjer, skal ha minst 2 rømningsveier hvorav en kan være interntrapp til lokalet under. I mellometasjer beregnet til opphold for svært få personer, f.eks. oppbygg for formannskontor o.l. i industrilokaler, anses personsikkerheten å være rimelig tilgodesett selvom det ikke er direkte rømningsmuligheter fra planet, men bare via underliggende plan.

Fri bredde i rømningsveg skal være minst 80 cm og ikke mindre enn 0,7 cm pr. person.

Rømningsveier skal i henhold til gjeldende byggeforskrifter ha en viss minstebredde som er avhengig av hva bygningen brukes til. Disse reglene kan ikke alltid brukes i forbindelse med eldre bygninger som er bygget etter andre regler, og i brannsynssammenheng vil det for slike bygninger derfor bli regnet med en minstebredde på 0,7 cm pr. person rømningsveiene sett samlet. Minste tillatte bredde for hver enkelt rømmingsvei i eldre hus er imidlertid 80 cm. Man skal være oppmerksom på at for dører gjelder den angitte minstebredden dørens lysåpning, og ikke det utvendige karmmålet som vanligvis oppgis.

Et unntak fra ovennevnte minstebredde på 80 cm er hovedrømningsvei fra forsamlingslokale. Denne skal være minst 120 cm.

2. Krav til dører i rømningsveier

Dør til og i rømningsvei skal slå ut i rømningsretningen eller ha utførelse som gir likeverdig funksjon under rømning.

Dette er viktig for å unngå at dører i rømningsvei blir blokkert, f.eks. i panikksituasjoner hvor folk presses sammen mot dører som ikke åpner i rømningsretningen.

Eksempelvis bør roterende dører være slik at dørbladene brekker utover dersom de utsettes for stort press, eller at det er en tydelig merket nødutgang med hengslet dør eller skyvedør med automatisk åpning rett ved siden av den roterende døren. Skyvedører med automatisk åpning må gå i åpen stilling ved brannalarm eller strømbrudd. Slik skyvedør kan selvfølgelig ikke benyttes i forbindelse med intern branncellebegrensende konstruksjon.

Heve- eller rulleporter kan ikke regnes som rømningsvei, og må derfor ha hengslet dør ved siden av.

Krav om slagretning gjelder ikke dør til rømningsvei fra branncelle for et lite antall personer.

Der hvor eventuell rømning vil omfatte færre enn 10 personer fra samme branncelle.

Dør i rømningsvei skal normalt kunne åpnes fra innsiden uten bruk av nøkkel e.l.

Kravet om at dører i rømningsvei må kunne åpnes fra innsiden uten bruk av nøkkel e.l., innebærer at det på enkle dører i rømningsvei som er forutsatt brukt av færre enn 150 personer bør være vrider eller tilsvarende enkel åpningsmekanisme på innsiden.

Dør i rømningsvei som normalt bare skal benyttes i en brannsituasjon (dvs. nødutgang), kan utstyres med alarmordning for varsling av uhjemlet åpning. F.eks. for å hindre tyveri fra forretninger o.l.

I slik rømningsvei kan det også godtas magnetlåser, under forutsetning av at de kan åpnes ved trykk på en tydelig merket utløsningsknapp på eller ved døren. Magnetlåser må automatisk slippe ved brannalarm eller strømbrudd.

Magnetlåser med forsinkelse inntil 8 sekunder kan godtas i rømningsvei der det til daglig er nødvendig med en viss kontroll p.g.a. fare for tyveri av varer o.l. Døren skal i så fall tydelig være merket med den innstilte tidsforsinkelse. Det godtas IKKE at slik forsinkelse er aktivert etter at det er slått brannalarm.

Dør i rømningsvei fra lokale med mer enn 150 personer skal kunne åpnes fra innsiden med et enkelt håndgrep uten bruk av nøkkel e.l.

Slike dører bør være doble, utadslående og skal ha panikkbeslag eller annen låsemekanisme som kan åpnes med ett håndgrep. Bredden av døren skal være minst 120 cm (lysåpning). Se også litteraturhenvisningen i Vedlegg 13.

Dør i rømningsvei fra lukket anstalt o.l. skal normalt åpnes av betjeningen etter rutiner som skal være utarbeidet og øvet på forhånd.

Det kan gjøres unntak for lukkede avdelinger på sykehus, pleiehjem, fengsler m.v. Andre forsiktighetsregler (låse-/nøkkelrutiner) må da innføres, gjøres godt kjent for de som har plikter i brannvern sammenheng, og øves ved alle brannøvelser.

3. Merking av rømningsveier

Rømningsvei skal være tilstrekkelig merket og opplyst.

For at mennesker som befinner seg i et byggverk skal kunne rømme på forsvarlig måte i tilfelle av brann, kan det være nødvendig å sikre at det vil være tilstrekkelig lys og anvisninger i rømningsveien.

Ledelyset må aktiviseres ved en hver svikt i normal belysningen, også ved lokale strømbrudd.

Markeringsskilt skal alltid lyse eller være belyst i bygg oppført i samsvar med BF 87 eller eldre.

For bygg oppført etter TEK 97, tillates markeringsskilt å være uten belysning ved en normal situasjon, under forutsetning av at markeringsskilt blir internt eller eksternt opplyst av en egen lyskilde ved strømbrudd, brann eller annen rømningssituasjon.

Unngå annen merking eller skilting som kan virke forvirrende i en rømningssituasjon. Merking av utganger og nødutganger i rømningsveier må derfor tenkes nøye igjennom, og utføres systematisk.

Kravet til nødbelysning vil være knyttet til stedlige forhold, bruksforhold, det antall personer en rømning vil kunne omfatte, og hvordan bygningens ferdselsforhold er tilrettelagt. Uoversiktlige og svingete rømningsveier krever mer lys enn de som er oversiktlige.

Belysningsstyrken på gulv i rømningsvei må ikke være lavere enn 1 lux, og der hvor det er dårlig refleksjon (under 30 %) bør belysningsstyrken være minst 2 lux. For nye bygg som dimensjoneres etter TEK 97 må ledelyset dimensjoneres i henhold til NS-EN 1838. Dokumentasjon av lysnivå er absolutt nødvendig.

Da det i de fleste bygninger kan forventes stor røykutvikling i tilfelle brann, bør det også sørges for merking i lav høyde over gulvet slik at rømning lettes. Evt. kan slik merking nedfelles i gulvbelegget, legges inn i listverket langs gulvet o.l. Det finnes mange 1øsninger på dette problemet, men de må alle sees på som et supplement til den obligatoriske merkingen.

Rømningsveier som med stor sannsynlighet vil bli brukt av blinde eller svaksynte bør merkes med skilter hvor symbolene kan kjennes ved berøring.

Merkingen skal ha en slik utforming og størrelse at den umiddelbart forstås, og skal plasseres slik at den er lett synlig overalt i det lokalet som skal rømmes og på ethvert sted i rømningsveien.

Skilt som markerer utganger og nødutganger skal alltid være gjennomlyst eller tilstrekkelig belyst. I tilfelle den vanlige belysningen svikter, skal slike skilt enten være gjennomlyst/belyst ved et nødlysarrangement. Andre skilt kan være fosforescerende. Sistnevnte løsning er avhengig at skiltet normalt er belyst med minst 150 lux som “ladelys” mot skiltflaten.

Ved retningsforandring i rømningsvei må det vanligvis være henvisningsskilt.

Henvisningsskilt som angir riktig retning der det kan være tvil, settes normalt på vegg ca. 160 cm over gulvet, eventuelt nedhengt fra taket eller tverrstilt foran trapper og i korridorkryss. Lyskravene til slike skilt er de samme som for markeringsskilt.

Man bør kunne se minst et markeringslys/skilt for, eller henvisningsskilt til, utgang eller nødutgang fra et hvilket som helst sted i rømningsveien.

Bokstavstørrelsen bør være ca. 1/65 av aktuell leseavstand, ofte benyttes for små skilt.

Forskjellige brannvernskilt er vist i Vedlegg 11. Ref. også Arbeidstilsynets forskrift om sikkerhetsskilting og signalgivning på arbeidsplassen. Etter ikrafttreden av TEK 97 skal det benyttes symbol i henhold til NS-EN 1838 ved søknadspliktig tiltak.

Da det i de fleste bygninger kan forventes stor røykutvikling i tilfelle brann, bør det også sørges for merking i lav høyde over gulvet slik at rømning lettes. Evt. kan slik merking nedfelles i gulvbelegget, legges inn i listverket langs gulvet o.l. Det finnes mange løsninger på dette problemet, men de må alle sees på som et supplement til den obligatoriske merkingen.

Det skal være markeringslys ved dører og ved retningsforandringer*, samt ledelys eller tilsvarende innretninger i følgende bygninger:

  1. Overnattingssteder, sykehus og pleieanstalter.

  2. Salgslokaler og forsamlingslokaler med bruttoareal større enn 300 m2. enkelttilfelle kan det allikevel stilles strengere krav, jf. § 7 – 7.

Markeringslys, dvs. permanent lyskilde som belyser eller gjennomlyser markeringsskilt for utgang, settes opp på en slik måte at de er godt synlige på avstand og lette å lese. Markeringsskilt settes over dørene i rømningsveien, unntaksvis kan de monteres så høyt opp som mulig inntil karmlisten på dørens låskant, dersom takhøyden ikke tillater normalplassering. Tverrstilt montering benyttes om nødvendig. Markeringslys skal være synlig fra et hvert sted i lokalet, eller vist til med henvisningsskilt.

For nye bygg oppført etter TEK 97, skal alle utgangs- og retningsskilt være internt eller eksternt belyst i henhold til NS-EN 1838.

*Det er en feil i forskriftsteksten, der det står at det skal være markeringslys også ved retningsforandringer, – dette er ikke korrekt og vil bli korrigert ved justering av forskriften.

Ledelys er et nødlysanlegg med egen strømkilde. Lyset skal tenne ved svikt i hovedbelysningen, og skal gi tilstrekkelig lys til og i rømningsvei.

I kinoer og teatre bør det være trinnlys i trappene i tillegg til den påbudte merkingen.

Kommunestyret kan etter en totalvurdering av det særskilte brannobjektet avgjør om strengere krav skal stilles.

I gamle kirker og andre fredede bygninger som har stor kulturhistorisk verdi, bør det søkes råd hos riksantikvaren før evt. avvik fra normal merking tas opp med de lokale brannmyndigheter.

For å slippe altfor stor forstyrrende skilting i gamle bygninger som er særlig ømfintlige sett fra estetisk og kulturelt synspunkt, kan det være grunn til å finne frem til en enklere markering av utganger m.v. eller evt. sløyfe markering.

Vilkår for å gjøre en markering enklere, eller sløyfe den bør være:

  • at det ikke er noen som helst tvil om utgangs eller nødutgangs beliggenhet

  • at minst en av utgangene er vel synlig hvor man enn befinner seg i lokalet

  • at gangavstand fra oppholdssted til utgang ikke noe sted er over 25 m

Brukes kirken eller den fredede bygningen til andre formål enn normalt, bør det i slike tilfeller foretas ekstraordinære sikringstiltak. Ref. § 2 – 3.

I eksisterende bygg er skilting av rømningsvei ofte lite entydig i merkingen. For å få en enhetlig merking av rømningsvei bør alle skilt være i henhold til Arbeidstilsynets forskrift av 6.10.94 Sikkerhetsskilting og Signalgivning på Arbeidsplassen jf. § 5 – 2 og EN 1838. www.arbeidstilsynet.no

Evt. dispensasjon fra forskriftens bestemmelser avgjøres av DBE.

Table of contents:

Print/PDF